Når tomtegrensen er uklar
Når du kjøper en eiendom, er det av stor betydning å vite hvor stor tomten er og hvor grensene går. Tomtegrensen har betydning både for utnyttelsen av eiendommen og rettsforholdet til naboer og offentlige myndigheter.
Tomtegrensen er ikke bestemt av lov
Det er ingen lov som bestemmer hvor tomtegrensen går. Når man skal fastsette grensen mellom to eiendommer vil grensemerker eller offentlige målinger som oftest gi svaret. Men disse kan være unøyaktige. Dette kan særlig være tilfelle der tomtegrensen ble satt for mange år siden og det er tvil om hvor grenselinjene egentlig går.
For å finne hvor grensen egentlig går er delingsforretninger ofte det viktigste grunnlaget. Men det vil alltid være bakgrunnsmaterialet for delingen som er avgjørende. Dette kan være offentlige eller private dokumenter som avtaler eller grensebeskrivelser. Disse kan direkte eller indirekte gi svar på hvordan tomtegrensen ble fastsatt. De kan også inneholde informasjon om hvordan grensen har vært oppfattet gjennom generasjonene, om hvordan området har vært brukt og liknende.
Utgangspunkt i grensemerker
Det er ofte satt opp gjerder eller steiner som skal markere en tomtegrense, men disse følger ikke alltid grenselinjene. De er ofte plassert eller satt ut der det har vært mest praktisk. Grensen er gjerne også markert på kart. I praksis finner man ofte best støtte i nedsatte grensemerker når man skal finne hvor grensen går. Den skriftlige framstillingen av tomtegrensen er svært ofte kun en fremstilling av hvor grensemerkene kan finnes og ikke hvor grensemerkene skal plasseres. Det er ikke alltid samsvar mellom det som fremgår av den skriftlige fremstillingen og eventuelle kart og avmerkingen i terrenget. Spørsmålet er da hva man skal legge vekt på.
I norsk rett har man hatt som hovedregel at det er merker i terrenget som er avgjørende dersom det er motstrid mellom disse og det skriftlige materialet. Bakgrunnen for dette er at man har sett på avmerkingen i marka som den egentlige grensefastsettingen. Det har vært lang og fast praksis i Norge først å gå opp grensen og måle og merke den. Nedskrivingen av hvor grensen gikk skjedde oftest etterpå. Dette som en beskrivelse av grensen som var fastsatt og som et hjelpemiddel til å finne grensemerkene.