NAVs veiledningsplikt

Forvaltningsloven § 11 forutsetter at NAV har en alminnelig veiledningsplikt.

NAVs veiledningsplikt

NAVs veiledningsplikt omfatter råd om hvilke stønader du bør søke på.
Mange lurer på hvilke stønader de skal søke på hos NAV og hvordan de søker. Så lenge de ikke har en søknad inne hos NAV, opplever de at de ikke får kontakt med saksbehandleren for å avtale hva de skal leve av framover.

NAV har også plikt til å tilrettelegge for en god dialog med mottakeren, for eksempel kan den som ønsker å søke om stønad, be om møte med saksbehandleren.

Alminnelig veiledningsplikt

Forvaltningsloven § 11 forutsetter at NAV har en alminnelig veiledningsplikt. Videre heter det her: ”Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte.”

Folketrygdloven § 11-11 krever målrettet og tilpasset oppfølging av den enkelte mottaker. I henhold til andre ledd skal det avtales tidspunkt for oppfølging. På bakgrunn av samtalene skal mottaker og NAV sammen vurdere videre stønad eller stans i stønaden.

Etter bestemmelsens tredje ledd skal slik veiledning også gis til deg som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold som har aktuell interesse for deg, altså uten at det nødvendigvis løper en trygdesak. Hvor du henvender seg til feil instans skal organet om mulig vise deg til rett organ.

Trygdesaker

I trygdesaker kan også du etter forvaltningsloven § 11 d be om å få snakke muntlig med tjenestemannen når forsvarlig utførelse av tjenesten tillater det.

Brudd på veiledningsplikt

I Sivilombudmannens uttalelse i 2000 nr 35 kom ombudsmannen til at trygdekontoret burde orientert om en ytelse og at det dermed forelå et brudd på veiledningsplikten når dette ikke var gjort.

Det vises videre til sivilombudsmannens uttalelse av 1998 nr 62 hvorfra det siteres følgende:

”I brevet 2. desember 1997 fra trygdekontoret er det opplyst at det ikke ligger inne noen rutine som skal varsle den trygdede om mulige konsekvenser for retten til dagpenger av å forlenge fødselspengeperioden, og at en i slike tilfeller har sett seg nødt til å be vedkommende om å henvende seg til arbeidskontoret for informasjon dersom spørsmålet skulle komme opp. Dersom dette hadde skjedd i det foreliggende tilfellet, er det etter min mening lite tvilsomt at klageren ville ha kontaktet arbeidskontoret, noe som etter alt å dømme ville ha medført at hun ikke ville ha tatt imot tilbudet om å forlenge fødselspengeperioden. I lys av dette legger jeg til grunn at klageren ikke kan ha fått tilstrekkelig veiledning om sine rettigheter etter folketrygdloven, jf. § 14-1 første ledd.”

Poenget her var at trygdekontoret var forpliktet til å etablere rutiner for selv aktivt å oppsøke personer som kunne ha rett til en ytelse.