Foreldelse av krav på erstatning

Den alminnelige sivilrettslige foreldelsesfrist er 3 år fra du fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og skadevolderen.

Den alminnelige foreldelsesfrist

Hva gjelder foreldelse er spørsmålet blir da på hvilket tidspunkt du fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, jf. foreldelsesloven § 9 nr. 1.

I følge rettspraksis foreligger «skade» i foreldelseslovens forstand når en faktisk skade har manifestert seg på en slik måte at det objektivt sett kan konstateres grunnlag for å reise en sak om erstatning. For at det skal foreligge en konstanterbar skade, må den ha nedfelt seg i symptomer som er påviselige.

Foreldels kravet hvis skadelidte ikke blir utredet for plagene?

I en Høyesterettsdom Rt-1998-587 hadde personen blitt påkjørt i 1980. Han ble sykemeldt på grunn av plagene etter ulykken tolv år senere. Det var først da han lot seg utrede av spesialist og fikk påvist at plagene skyldtes ulykken. Forsikringsselskapet mente saken var foreldet fordi at skadene ville ha blitt konstatert tidligere om han hadde blitt utredet før. Dette fikk selskapet ikke medhold i. Høyesterett uttalte:

For at det skal foreligge en konstaterbar skade, må den ha nedfelt seg i symptomer som er påviselige. Kanskje især når det gjelder skader som ikke kan registreres ved objektive ortopediske eller nevrologiske funn, slik situasjonen i stor utstrekning er ved nakkeslengskader, vil symptombildet kunne gi grunnlag for ulike oppfatninger med hensyn til diagnose, alvorlighetsgrad, varighet m v. Ulikhetene vil også kunne bero på om skadelidte er blitt undersøkt av spesialist eller av allmennpraktiserende lege. Dette reiser spørsmålet om hva slags undersøkelser det er rimelig å kreve at en skadelidt må undergå med sikte på å bringe skaden på det rene.

Jeg finner det for min del klart at man ikke i sin alminnelighet kan kreve undersøkelse av spesialist, så lenge skadelidte er undersøkt av en allmennpraktiserende lege som ikke har funnet grunnlag for henvisning til spesialist, og dette heller ikke er brakt på bane av forsikringsselskapet. At en spesialist som holder et alminnelig faglig nivå, ville ha konstatert en skade som er erstatningsmessig relevant, vil da ikke sette foreldelsesfristen i løp. For ordens skyld bemerker jeg at det selvfølgelig ikke kan utelukkes situasjoner som ligger slik an at skadelidte på tross av manglende henvisning kan ha en særlig foranledning til å innhente spesialistuttalelse med sikte på å konstatere skaden.

Selv om skadelidte ikke nødvendigvis har plikt til å gjennomgå en utredning for sine plager, har skadelidte en viss plikt til å reagere.

I Rt. 2000 s. 915 uttaler førstvoterende følgende:

Den ankende part har akseptert at hun hadde en plikt til å avklare årsaksforholdet i saken, men hevder at det ikke kan forlanges mer enn hun og vergen har gjort. Jeg er enig i dette. Det er med andre ord ikke det avgjørende om det forelå tilstrekkelig med bevis for å reise sak, men om slike bevis kunne ha vært fremskaffet. Kravstiller blir altså ilagt en form for aktivitetsplikt for å avklare årsaksforholdet.

Hva med det løpende inntektstapet?

Krav på erstatning for lidt inntektstap foreldes etter hvert som inntekt tapes (suksessiv foreldelse). Det er følgelig kun lidt inntektstap tidligere enn 3 år før kravet ble fremsatt som vil kunne være utsatt for foreldelse , jf. foreldelsesloven § 9 nr. 1.

Når det gjelder krav om fremtidige tap og menerstatning, så vil søkers kunnskap knytte seg til når han må ha blitt klar over eller i hvert fall burde ha innsett at plagene var varige.

Spørsmålet blir om skadelidte har hatt noen foranledning til å reise søksmål før det kunne fastslås at han var eller ville bli påført et inntektstap som følge av skaden.

Etter en gjennomgang av rettspraksis og juridisk litteratur er det i Rt 2007 s. 1479 avsnitt 39 uttalt at utgangspunktet for vurderingen av når foreldelse begynte ä løpe bør være

om bevissituasjonen var slik at det objektivt sett kunne konstateres grunnlag for å reise sak, dvs. at det var eller kunne vært skaffet til veiebevis som gjorde det forsvarlig å anlegge sak.